Heiðr Seiðr

Vi mennesker må på ny bli kjent med oss selv...

En gang for lenge siden hadde vi ikke like stort behov for å ta oss tid til dette, fordi noen allerede hadde lært oss livets gåter fra vi var små. Vi fikk skikk og bruk, moral og livssyn inn med morsmelka, og hadde ikke behov for å stille spørsmål, eller betvile det vi fikk høre. Det var mer enn godt nok. Det var inspirerende og oppmuntrende. Alltid noe å strebe etter. Alltid noe å bevise. Alltid å overgå seg selv, til slektens ære. Som mor, som far, som hustru, og som kriger. Som kunstner, som gartner, som mann og som kvinne. Som datter, som sønn, som bror og som søster. Som gammel og som ung. Som svak og som sterk. Alle var så store kontraster, men samtidig så nære og trofaste. Vi utfylte hverandre igjennom våre faste oppgaver. Den som gjorde det godt, fikk ros, og den som gjorde det dårlig, ble straffet. Var man en byrde, sutret man ikke etter medlidenhet og særbehandling, men viste mot, bukket under og tok sin skjebne til fordel for folket. Tradisjoner, ritualer og åndelige manifestasjoner var en vesentlig del av livet blandt alle.

I dag skal alle være like, likevel skal alt vi gjør være til vår egen fordel. I dag har ikke familier og slekter lenger det samme båndet til hverandre, og vi har vendt oss mer og mer vekk fra naturen. Vi omringes av så mye sjeleløst og materialistisk søppel at det stjeler oppmerksomheten fra det åndelige. Vi lever blandt så mange forskjellige religioner, vrangforestillinger, kulturer, mennesker og holdninger på nært hold, at vi blir forvirret og gir opp søken etter sannhet og fullverdig, uknuselig identitet. Våre foreldre har ikke lært oss noe grunnleggende som kan bekreftes av alle omkring oss i det veldige land, som gir en unik identitetsfølelse verdt å holde fast ved og være stolt av. Derfor har vi blitt fremmedgjorte ovenfor en verdensanskuelse som i bunn og grunn ligger i vårt blod. En verdensanskuelse som i bunn og grunn er bra for oss.

Denne må søkes opp på ny.

Hvis du anser deg selv som et begrenset individ uten innflytelse på noe viktig eller evigvarende, hva er vel da dine utsagn, meninger og handlinger verdt? Hvis du anser dine handlinger som uvesentlige i det store og hele - hvorfor handler og eksisterer du da? Poenget er at selv du - hvor liten du enn er i det store og hele - kommer til å påvirke ett eller annet framtidig. Slik er både energiloven og sommerfugleffekten.

Første steg for å innse dette er å dykke dypt inn i deg selv. Når du innser at du lyver for deg selv, innser du også at verden er full av løgner - løgner som har lagt grunnlaget for ditt tidligere tanke- og handlingsmønster. De grunnleggende spørsmål; hvem er jeg? Hva vil jeg? Hvorfor skal jeg ville det? får plutselig en ny, større og mer avgjørende betydning - og du finner derfra ut at du vil kjempe for noe større enn en kun en behagelig tilværelse før døden. Grunnen til dette er at du begynner å bry deg om noe større enn bare ditt imidlertidige legeme. Dette fordi du innser at du er en del av noe større. Når du innser at noe større enn ditt imidlertidige legeme lengter etter kjærlighet, pleie og annerkjennelse, innser du også at det er din plikt å beskytte og vedlikeholde dette store. Å la denne storheten lide og etterlates glemt i det øde er det samme som å leve i blinde, uten hørsel, uten følelser, og uten vilje.

Så hvorfor ikke virkelig kjempe for å føre tilværelsen i en retning du ønsker, i stedet for å la deg flyte med igjennom tilfeldigheter og primitive lyster?

Universet er en helhet, og vi er alle en del av den. Alt som lever vil for alltid være påvirket av fortiden, og følgelig påvirke framtiden. Harmoni er like viktig i all videre framtid som i det veldige øyeblikk. Hvordan vil du at verden skal se ut? Er det overhodet mulig å få til noe slikt? Før du vet hva som er mulig, må du forstå å vedkjenne naturens lover. Finn deg i at naturen er som den er, og hva du kan få ut av dette. Ikke anse naturens lover som utilfredsstillende og håpløse; pris dem heller, for du har ikke noe valg. Der det ikke finnes noe valg i universiell forstand, eksisterer heller ingen gleder og sorger i forhold til dette faktum. Gleder og sorger finnes kun i den forstand at du oppnår eller mister det du begjærer, ut i fra universets allerede satte tilstand. Noe annet er en vrangforestilling og sykdom; en organisme som på noe vis ikke er kapabel eller villig til å utføre den oppgave naturen har gitt den; å overleve - er ikke friskt. Du kan ikke velge mellom eksistens og ikke-eksistens - kun negativ, nøytral og positiv energi. Du kan heller ikke velge å snu deg unna og flykte fra eksistensen, for du vil alltid være en del av altet. Døden er kun en mellomstasjon til et ny tilværelse i form av energisk kraft. Alt som eksisterer vil eksistere for alltid. Det skifter bare form. Slik er energiloven, naturens grunnlov, hedret av vitenskapsmenn og logikkens representanter så vel som dypt religiøse. Energiloven erklerer at vi blir aldri kvitt verden, og at verden blir aldri kvitt oss. Når jeg sier aldri, mener jeg det bokstavlig. Så lenge noe vondt eksisterer, vil intet slippe unna det vonde - spesielt ikke det som hadde noe med dette å gjøre, eller tilfeldigvis befinner seg i den vonde energiens teritorium. Det nytter ikke å dø. Alt lever videre i alt. Når du har slått deg til ro med at ingenting kan utslettes, blir du interessert i å påvirke, fordi tilstandens tilstand kan bestå av enten positiv, negativ eller nøytral energi. Livet på jorden vår oppstod først og fremst igjennom nøytral energi. Positiv og negativ energi utvikles blant annet når organismene utvikler evnen til emosjoner og bevissthet. Målet er selvsagt å skape en utvikling av positiv energi. Det er det vi alle har strebet etter fra og med dagen vi fikk evnen til å vise omsorg, og til å føle hat.

Ha respekt for økosystemet. Ellers er vi snart tilbake til det scenario alle planeter med liv var vitne til da livet først begynte. I en tilværelse hvor det meste har dødd ut og følgelig lidd (fordi en hel art eller rase lider i en situasjon hvor f.eks - det mest primitive eksempel - næring er en mangelvare), sitter vi igjen med en planet, eller et univers med andre ord, som florerer av lidende ånder, og negative energier. Da er utgangspunktet for livets utvikling mye dårligere enn det var en gang i gamle tider, hvor alt startet med blanke ark.

Hvordan verden ser ut dagen før sola spiser den opp og eksploderer burde være like relevant for deg som hvordan den ser ut her og nå, i morgen, eller om et par tiår. Det er denne oppfatning folk har mistet. De har mistet sin vilje til å bidra til et vakkert fellesskap, hvor slekten føres videre i det uendelige. Hvis du får barn, bryr du deg nok også om dine barnebarn. Du burde likeledes bry deg om dine tippoldebarn, tipptippoldebarn osv. Vi må begynne å se på helheten, i fra et utenifra-perspektiv, i stedet for bare å bry oss om oss selv i øyeblikket og nærmeste fremtid.

Et par av de viktigste koder til lykke i framtiden, ligger i fortiden. Flere av disse har vi glemt, og det er på tide å lokke dem fram igjen.